Registrering av omkomne er en disiplin med publiserte standarder, og det er ikke det samme som å anslå antallet døde.
En registrering, ikke et tall. Enheten er én person: hvem de var, hvor og når de døde, og hva som er kjent om hvordan. Et tall uten registreringer bak seg kan ikke kontrolleres, korrigeres eller brukes av noen andre.
Hver registrering har med kildene sine. Hvor informasjonen kom fra, når den ble innhentet, og hvor sikker registratoren er. To kilder som begge kan føres tilbake til den samme opprinnelige kilden, er én kilde.
Dobbeltregistreringer er den viktigste feilen. Det samme dødsfallet når registratoren som et navn, som et kallenavn, som en beskrivelse og som et sykehusnummer. Sammenslåing av registreringer er en dokumentert beslutning, ikke en opprydding.
Si hva tallet er. Et antall dokumenterte dødsfall er en nedre grense, ikke et anslag over totalen, og å rapportere det som om det var totalen, er misbruk av ditt eget arbeid. Når et intervall oppgis, skal det sies hva som skaper intervallet.
Ikke publiser det som setter levende mennesker i fare. Navn på overlevende og vitner, nøyaktige oppholdssteder for personer som fortsatt er i fare, og opplysninger som identifiserer hvem som snakket med deg. En registrering som er trygg å oppbevare, er ikke nødvendigvis trygg å publisere.
Ikke la et antall bli en påstand det ikke kan underbygge. Hvor mange som døde, er ett spørsmål; hvem som er ansvarlig, er et annet spørsmål, avgjort av en domstol på grunnlag av bevis, og en registrering av omkomne er ikke en konstatering av skyld.
Kilde. Every Casualty Counts, Standards for Casualty Recording, https://everycasualty.org/standards/ ; International Committee of the Red Cross, database over sedvanerett innen internasjonal humanitærrett, https://ihl-databases.icrc.org/en/customary-ihl
Hva dette ikke er. En metode for å fastslå ansvar, og heller ikke en erstatning for arbeidet til en kompetent myndighet.