En undersøkelse som begynner med "finn alt om X", ender med en mappe ingen kan bruke. En undersøkelse begynner med et spørsmål som er tilstrekkelig avgrenset til at et svar ville avgjøre saken – og, avgjørende nok, avgrenset nok til at svaret kan bli nei.
"Er den registrerte eieren av dette fartøyet det samme selskapet som har havnekontrakten?" er et spørsmål. Det har to mulige svar, og begge er nyttige.
"Hva skjuler denne personen?" er ikke et spørsmål. Det forutsetter sitt eget svar, og alt som blir funnet etterpå, vil bli lest som en bekreftelse på det. Dette er ikke en karakterbrist; det er slik alles oppmerksomhet fungerer, og derfor må strukturen gjøre jobben i stedet.
Deretter, i denne rekkefølgen:
- Skriv ned spørsmålet før du ser på noe som helst.
- Skriv ned hva som ville besvare det, uansett utfall.
- Registrer hver kilde underveis, med datoen og hva den sa.
- Stopp når spørsmålet er besvart, også når svaret er nei.
Det fjerde punktet er det folk hopper over. En undersøkelse uten et stoppkriterium fortsetter til noen blir lei, og det som kommer ut av den, er en bunke snarere enn et funn.