Åsteder blir sjelden ødelagt. De blir gradvis utvannet, litt etter litt, av mennesker som hver for seg gjorde noe fornuftig.
Måtene det skjer på, slik håndbøkene beskriver dem:
- For mange mennesker. Hver person som er til stede, tilfører sine egne fibre, avtrykk og DNA, og fjerner noe av det som var der. Tilstedeværelse er en kostnad; den trenger en begrunnelse.
- Bevegelse før dokumentasjon. En gjenstand som flyttes før den fotograferes på stedet, har mistet det eneste som ikke kunne gjenopprettes — hvor den var.
- Overføring mellom åsteder. De samme hanskene, de samme støvlene, det samme kjøretøyet som frakter materiale fra ett sted til et annet. Veiledningen om dette er klar: skift verneutstyr mellom åsteder, og behandle en mistenkt og et offer som åsteder som aldri må håndteres av samme person i samme bekledning.
- Emballering som gjør skade. Vått materiale som forsegles i plast, mugner i løpet av timer; biologiske spor ødelegges av dette. Papir til alt som er fuktig eller organisk, og tørking før forsegling der veiledningen tillater det.
- Den udokumenterte gode gjerningen. Noen åpner et vindu, skrur av en kran, dekker til en kropp. Alt dette kan være riktig; ingenting av det er ufarlig med mindre det skrives ned.
Kilde. UNODC, Crime scene and physical evidence awareness for non-forensic personnel, kapitlene om kontaminering og emballering; NIJ NCJ 178280, avsnittene om åstedsdokumentasjon.