Undersøkelser basert på åpne kilder betyr å finne, lese og sammenstille informasjon som allerede er publisert og lovlig tilgjengelig for alle som leter. Et foretaksregister, en sanksjonsliste, en domstols egen saksliste, et skipsfartsvarsel, et fotografi noen har lagt ut offentlig.
Det er hele innholdet. Tre ting det ikke er:
Det er ikke tilgang. Hvis du må bruke et passord du ikke har fått, en CAPTCHA du har omgått, eller omgå en hastighetsbegrensning for å nå informasjonen, er det ikke en åpen kilde. Det er uberettiget tilgang, og i de fleste jurisdiksjoner er det en straffbar handling, uansett hva du fant.
Det er ikke kjøp fra en formidler. Et datasett som tilbys for salg av noen som ikke vil si hvor det kommer fra, er ikke en kilde. Lekkede og innsamlede personopplysninger sirkulerer kommersielt og presenteres ofte som "OSINT". Foreningen bruker det ikke, og det bør ikke du heller: Det forgifter alt videre i prosessen, fordi du ikke kan vise en domstol hvor en opplysning kom fra.
Det er ikke en konklusjon. Å finne en registrering er å finne en registrering. En person som står på en etterlysningsliste, er en person på en liste — ingenting ved denne registreringen fastslår at personen gjorde det listen sier, og ingenting ved et samsvarende navn fastslår at det er samme person.
Grensen har praktisk betydning, ikke bare etisk betydning. Arbeid som krysser den, kan ikke vises til noen. Det kan ikke tas inn i en rapport, overleveres til påtalemyndigheten eller refereres til overfor en journalist, fordi det første spørsmålet alltid er "hvor kom dette fra", og det finnes ikke noe svar som tåler spørsmålet.