Reaksjoner etter en skremmende hendelse er normale. Søvnvansker, at man spiller hendelsen om igjen i hodet, irritabilitet, utmattelse, at man skvetter av vanlige lyder, ikke vil snakke om det, eller vil snakke om ingenting annet. Dette er det nervesystemet gjør etter en trussel, ikke et tegn på at det er noe galt med personen.
Det som hjelper, og som ikke er komplisert. Søvn, mat og vann til vanlige tider. Rutiner, selv en liten en. Selskap. Noe å gjøre som gir et synlig resultat. Mindre nyheter, til faste tider i stedet for kontinuerlig.
Barn viser det på en annen måte — klamring, at de går tilbake i utviklingen på områder de allerede mestret, magesmerter, at de leker ut hendelsen. Rutiner og ærlige, korte svar gjør mer enn beroligelse gjør.
Når man bør søke hjelp. Hvis det ikke blir lettere etter flere uker, eller det hindrer noen i å arbeide, sove eller ta vare på seg selv, er det på tide å snakke med en lege. Si hva som skjedde; det er relevant.
Og fyll opp forsyningene igjen. Fyll på vannet, erstatt det som ble brukt fra bagen, lad opp nødladeren, sjekk lommelykten. Tiden rett etter en hendelse er den ene gangen alle er enige om at det er verdt å gjøre — og den andre hendelsen, når det kommer en, pleier å inntreffe før butikkene har fått nye varer på lager.