Meld fra til myndighetene først, og tidlig. Det er ingen ventetid for en savnet person i en nødsituasjon, og de offisielle kanalene er de som er knyttet til sykehus, herberger og registreringslister.
Skriv ned det du vet mens du husker det. Fullt navn, fødselsdato, hva vedkommende hadde på seg, hvor og når de sist ble sett, eventuelle medisinske tilstander eller medisiner, og et nylig fotografi. Under stress blir disse detaljene uklare i løpet av noen timer.
Sjekk de offisielle listene, ikke bare sosiale medier. Sykehus, mottakssentre og herberger registrerer ankomster, og nasjonale myndigheter og anerkjente humanitære organisasjoner driver familieoppsporing.
Vær forsiktig med offentlige etterlysninger. De er noen ganger det riktige å gjøre, og de medfører reelle kostnader: Et offentlig innlegg avslører at noen er alene eller sårbare, tiltrekker seg personer som utnytter dette, og kan ikke trekkes tilbake når det først har spredt seg. Vurder hva det avslører, og foretrekk offisielle kanaler der slike finnes.
Ha ett sted for informasjon. Notater om hvem du har kontaktet, når og hva de sa. I et søk som varer mer enn én dag, er det denne oversikten som hindrer at det samme området blir gjennomsøkt fem ganger.