Fortell dem det, i passende omfang. Barn som ikke får vite noe, finner på noe verre, og de merker at de voksne er redde. Det som beroliger et barn, er ikke at det ikke finnes et problem: Det er å vite at de voksne har en plan, og at de er en del av den.
Hva dere skal si. At det noen ganger oppstår en nødsituasjon; at vi har en plan; at planen er her er stedet vi møtes, her er hvem som henter deg, her er nummeret. Fakta, kort og på deres språk, og deretter hverdagen.
La dem spørre, og svar ærlig. «Jeg vet ikke» er et godt svar. «Jeg vet ikke, og her er hvem vi ville spurt» er bedre.
Et kort i sekken med barnets navn, navnet på en forelder og kontaktnummeret, slik at en voksen som finner barnet, kan handle.
I selve sekken: én kjent ting. En leke, en bok, et teppe. Det er ikke sentimentalitet — en kjent gjenstand roer et skremt barn påviselig ned, og et barn som har falt til ro, er tryggere.
Fortell skolen hvem som kan hente dem. Gjør det før det blir nødvendig; en skole vil ikke utlevere et barn til noen som ikke står korrekt på listen.