Mennesker som er til stede på andres verste dager, samler opp virkningene av det, og yrkene som gjør dette mest, er de yrkene som er minst villige til å si det.
Hva som er normalt dagene etterpå. Avbrutt søvn, å spille det om igjen i hodet, irritasjon som ikke står i forhold til det som har skjedd, å unngå en vei eller en lukt, å føle seg nummen, eller å ikke føle noe og bli plaget av det. Det meste går over.
Hva som ikke er normalt, og trenger hjelp. At det blir verre i stedet for bedre etter flere uker; mareritt og påtrengende bilder som ikke avtar; å drikke mer; å unngå arbeid eller mennesker; sinne som skremmer menneskene rundt deg; tanker om å skade deg selv.
En enkelt obligatorisk debriefing er ikke svaret. Å kreve at alle som var involvert, setter seg ned og forteller om hendelsen i detalj én gang, kort tid etterpå, har ikke vist seg å forebygge senere problemer og kan gjøre enkelte mennesker verre. Det som hjelper, er praktisk støtte, hvile, å kunne snakke med mennesker som forstår arbeidet når og hvis du ønsker det, og tilgang til ordentlig hjelp for mindretallet som trenger det.
Det som faktisk hjelper.
- Søvn, mat og å bli tatt ut av vaktplanen i stedet for å bli fortalt at du skal ha det bra.
- Å snakke på dine egne premisser, med kolleger eller med noen utenfor arbeidet.
- Å vite hva som skjedde etterpå — utfallet — der dette kan deles.
- Grenser: for vakter, for eksponering for grafisk materiale, for hvor mange av disse etter hverandre.
- Å spørre noen direkte om du er bekymret for dem, med ordene fra forrige leksjon.
For alle som gjennomgår grafisk materiale som en del av en etterforskning: arbeid i korte økter, slå av automatisk avspilling, ha lyden avslått som standard, se på stillbilder i stedet for video når det er tilstrekkelig, og stopp når du merker at du har sluttet å reagere.
Kilde. World Health Organization, War Trauma Foundation and World Vision International, Psychological first aid: Guide for field workers, https://www.who.int/publications/i/item/9789241548205 ; WHO mhGAP, https://www.who.int/teams/mental-health-and-substance-use/treatment-care/mental-health-gap-action-programme
Dette er ikke. Lesing, ikke opplæring, og ikke psykisk helsehjelp. Hvis noe fra den andre listen gjelder deg, er det nyttige tiltaket å oppsøke noen med relevant kompetanse.